Den tredje torsdagen i november smeller det igjen. Lanseringen av «beaujolais nouveau» har blitt feiret over hele verden siden 1970-tallet. Den rampete rødvinen er laget av druen gamay fra årets høst, som gjennomgår karbondioksid gjæring av hele eller delvis hele klaser. Stilen fikk sitt gjennombrudd i 1951, da vinprodusenter fikk begynne å selge vinen allerede 15. desember. Flertallet av flaskene ble deretter solgt til Paris, hvor stilen raskt ble populær.
Restauranter og barer begynner å sette skilt med teksten «Le beaujolais noveau est arrivé!» så snart vinene kom. Sammen med vinprodusenten George Duboeuf som en viktig markeds katalysator spredte fenomenet seg raskt i hele Europa, og senere også til USA, Japan og Australia. Datoen for feiringen flyttes til november og dermed er det ingen konkurranse med julefeiringen. Suksessen er et faktum.
Dessverre fører den enorme etterspørselen til at kvaliteten på vinene forverres, mens andre land kopierer og eroderer konseptet. Alt oppstyret kring beaujolais nouveau får flere av områdets vinbønder til å tenke nytt. Den relativt enkle og raskt fremstillende nouveau-vinen har blitt synonymt med regionen som helhet, noe som er dypt uheldig for de mer seriøse vinene. Tidlig på 2000-tallet er det på tide at en ny generasjon vinprodusenter tar steget. Marcel Lapierre, som var tidlig ute med å lage vin uten tilsetningsstoffer, blir en viktig leder. Sammen med en rekke unge opprørske vinprodusenter jobber Lapierre for en nødvendig fornyelse og kvalitetsforbedring. Fokuset er på regionens beste vingårder, og det gamle cru-systemet som fremhever de ti beste kommunene blir aktuelt igjen.
Ved hjelp av flere natur vins produsenter er beaujolais tilbake på alles lepper midt på 2010-tallet. De nye vinene får skryt av både vinkelnere og forbrukere. I forbindelse med dette oppstår idéen i en håndfull vinprodusenter for å gjenopplive en hyggelig tradisjon, men i en helt ny form. Beaujolais nouveau er tilbake. Småskala og naturlig, men minst like morsom som før.